Drittlei av snø, vinter, kjølige temperaturer og den forhatte "tinesnyen" som faller jevnt og trutt. I dag overtalte jeg mannfolket til å frese litt på plenen for å skynde på snøsmeltinga. Ikke hele plenen, men ei stripe så det går an å gå til kjøkkenhagen uten å grynne til skrevs.
Gartneren var nysgjerrig på hvordan det har gått med settehvitløken, som i år har stått i flere etasjer høye pallekarmer, dekket med tørt løv og lagt lokk på.
De lever! Noen har begynt å spire! For første gang i mitt liv har jeg greid å få sette-feddene til å overleve en vinter i min hage. Lykkefølelsen er komplett.